Eventyr i Norge: Kveldshopping fra Katthammaren

Lina og Kenneth ankom eventyrdalen i går og sammen med dem og Marius er jeg endelig på plass på den alltid så vakre Katthammaren i Eikesdalen, helt klart et av favorittfjellene mine;-)

På vei opp fjellsida ble vi overraska av et skikkelig regnvær og ble kliss våte hele gjengen. Men da vi runda toppen dro uværet videre og den steikende kveldssola gjorde oss helt tørre den siste biten til exit:-) Det er deilig å føle at man lever!

Her oppe har jeg vært mange ganger og det er flere minner som har brent seg fast i skallen. Mitt sjette basehopp gjorde jeg nettopp herfra i 2010, en verdensrekord som står den dag i dag. 53 hoppere kastet seg ut fra fjellet samtidig og det var folksomt i bollen på vei ned. En horde med tilskuere sto på bakken, eller betraktet det hele fra båtene sine på vannet. Rekorden ble feiret med en fergetur på kvelden, med full servering ombord;-)

Katthammaren utgjør en enorm fjellbolle med et heftig overheng, et supert såkalt "nybegynnerfjell". Nederst i bollen splitter steinrøysa seg i to på hver sin side av en frodig fjellknoll. Eikesdalsvatnet ser ofte ut som flytende bomull fra toppen, når skyene speiler seg i vannflata. Utsikten er forøvrig bare helt drøy og man kan enkelt kjenne igjen flere av de kjente toppene i og rundt Romsdalen og Eikesdalen. Mitt lille land..jeg digger deg.

Da sola nærmet seg horisonten hadde de fleste allerede landa. Per Erlend og jeg ble stående igjen på kanten for å nyte det hele litt ekstra, før han også forsvant ned i bollen. Alene. Ikke en unormal sak det, men i denne sammenhengen føler man virkelig på ordet "alene". Kun deg og alt dette, man føler seg heldig, redd og ydmyk ovenfor naturen..

Jeg lukker de siste glidelåsene på drakta og kikker over kanten. Det er så mektig å stå sånn her og man føler seg plutselig så veldig, veldig liten. Jeg blir stående sånn et par minutter og suge det hele inn, før jeg kaster meg utfor klippa. Jeg har aldri flydd mot høyre tidligere. Veggen suser forbi og er massiv; den minner mer om et kunstverk av stein i kveldssola enn noe annet. Ruta legges et godt stykke over tunellen, før jeg vender rundt og kommer inn i skyggen av fjellene fra vestsida av dalen. Skjermen utløses over de andre med et behagelig og kontant rykk, før jeg lander i en masse sauemøkk vel nede på veien..

Senere på kvelden dukket jammen meg Marike opp igjen;-) Kveldsløftet hadde gjort alle maks gira og stemninga holdt seg til langt på natt ved bålet. Eikesdalen er virkelig en perle av norsk natur!