Eventyr i Norge: Dundring i Eventyrdalen

Det har vært noen heftige dager i Romsdalen. Eventyrdalen har flust med historie med blant annet klatring og basehopping. Dalen er som en enorm flenge i landskapet og tiltrekker seg folk fra både fjern og nær. Mektige fjell tårner opp på alle kanter, som Kalskråtinden, Romsdalshornet og selveste Trollveggen med alle sine klipper og spir; Europas høyeste loddrette stup!
Oppe i dalen truer Mannen med å rase ut. Ved neste større nedbørsperiode vil geologene forsøke å spe på med 40.000L vann, for å øke sjansene for at raset faktisk går. Vanntankene er ladet og står klare på toppen.

Mot vest ligger Isterdalen, en perfekt formet U-dal av blankpolert berg, hvor Bispen, Kongen og Dronninga troner som perler på en snor over turistmagneten Trollstigen.
Mot øst ligger Eikesdalen, med blant annet den majestetiske Venjesdalen imellom.
Det er umulig å ikke tenke på en stor stabel med stein når en ferdes i disse trakter. Det er uendlig vakkert og dramatisk på samme tid. Finnes det troll, finnes de her.

Hopping er ikke akkurat i fokus på turen, og jeg må innrømme at bare tanken på å stuke en ankel kan sette en brems eller i værste fall stopper for hele turen. Både for meg og kompisen. Men drømmen om å fly vingedress i fjellet underveis på denne turen trumfer.

Basehopping er for mange det ultimate kikket, men det er sikkert like mange grunner til å hoppe som det finnes hoppere. For meg er det en frihetsfølelse så sterk at man kan kjenne den i alle kroppens celler. Noe som får alt annet i livet til å falle på plass. Sansene skjerpes og fokuset rettes mot det som skjer her og nå. Kun dette. Følelsen av å sparke ifra kanten og merke at verdens mest naturlige akselerasjon roper "game on!". Ingen motor. Gravitasjonen suger tak i deg og det er ingen mulighet til å snu. Vingene trykksettes og noen justeringer må til de første sekundene, før du når terminal hastighet og konsentrerer deg om terrenget som kommer. Din egen kroppsvekt er borte for lenge sida og det er luftas krefter mot kroppen som merkes. All redsel, frykt og alle tanker på toppen ligger igjen på kanten, til neste gang. Og leve i nuet er faen meg herlig!
Romsdalen kan by på utallige linjer og ofte med godt over minuttet i fritt fall, før fallskjermen utløses. Ute i dalen får man oversikten, mens tettere mot fjellet oppdager man alle de små detaljene. Uansett er det grenseløst vakkert og et hopp blir aldri likt det forrige.

Det blei i alt fem fine flighter med skikkelig gode venner denne uka, for ikke å snakke om de fine fjellturene på vei til exit;-) Romsdalen er en av verdens fineste daler, I shit you not!

Eventyri eventyrdalen..dette landet er bare helt hinsides rått!