fredag 26. januar 2018

Superheldiggriser i Sulis

Vel fremme i Sulitjelma ble vi møtt av verdens hyggeligste Eva og Kjell Sture, som var så utrolig godhjerta at de lånte oss feriehuset sitt i noen dager. Snakk om heldiggriser på tur!

Kjell Sture har jobbet i Sulitjelmagruvene i en mannsalder og selv om gruvene er lagt ned og pensjonisttilværelsen nytes, er interessen for stein og mineraler på topp. Kjell Sture er med i Sulitjelma historielag og er en av flere pådrivere for å få i gang virksomheten igjen.

For etter hele 104 år med gruvedrift i Sulitjelma ble produksjonen avviklet i 1991. Allerede i 1915 bodde det 3000 mennesker her og gruvene var da Norges nest største industriarbeidsplass med over 1700 ansatte. Det har vært drift på 18 forskjellige forekomster og det ble i hovedsak tatt ut svovel, kobber og zink. Omlag 26 millioner tonn malm er blitt tatt ut, noe som har gitt hele 470 000 tonn kobber, 215 000 tonn zink og 5 320 000 tonn svovel. Fra kobberet kunne en i tillegg utvinne 5 gram gull og 600 gram sølv per tonn. I starten ble malmen fraktet over fjellet på hesteryggen, men etterhvert ble det etablert togbane lenger og lenger inn i dalen. Drifta ble avviklet på grunn av lav kobberpris og lettere tilgang på svovelkis som følge av den økende oljeutvinningen. De siste årene har etterspørsel og pris derimot økt og det jobbes med å gjenoppta driften på de gjenværende malmreservene (som er anslått til omlag 11 millioner tonn). Tiden vil vise om det på nytt vil bli liv i Sulitjelmas fjell. Spennende!

Etter en rolig dag i Sulis, tok vi bussen ut til Bodø for en langhelg på hotell! Det var helt konge med et lite "avbrekk i turen", traske byen rundt på kryss og tvers og ta seg et par øl. Ikke minst fikk vi ordnet et par praktiske greier og møtt noen kolleger av Jan Arne!

Tilbake i Sulis kom pakkene på løpende bånd til nærbutikken. Bikkja har fått seg ny pulk, mens Jan Arne har speller nye ski, etter at stålkanten gikk ad undas. Ellers har tida gått med til å reparere slitent utstyr..og ha gompekikk, seff..

I Sulis møtte vi ingen ringere enn Cato Hultmann, en ernergisk og kjempehyggelig fjellets mann. Cato har brukt norsk natur mer enn de fleste og har jobbet for bladet Villmarksliv helt siden oppstarten i 1973. I tillegg har han utgitt flere bøker og skrevet hundrevis av avisartikler og holdt foredrag rundt om i hele landet. En engasjert mann og som nordlending satt banninga løst hos 77-åringen;-) Vi klarte heller ikke å lure oss unna et intervju, dette vil bli linket til under "media" senere..

Kamuflert bløtkake til gæmlisen!

Pulken er i filler. Bare å bytte, mener Obelix..

Sporene etter gruvedrifta gjør Sulitjelma til et sted med sjel




På besøk i skrivehula til Cato, hula er som et levende museum!

Cato kan skilte med en imponerende samling av betydelig historie; en mann som har satt sine spor gjennom et særdeles innholdsrikt liv

Cato ble tildelt Fauske kommunes kulturpris i 2011

Fotoapparatet har vært Catos øyne gjennom store deler av livet, naturen er aldri lik fra én dag til en annen (her med et bilde av ei rype i vinterdrakt)

Utsikten over Sulitjelmafjellene har gitt mye inspirasjon. Fjellene betyr mye for Cato og Sluskhatten har han faktisk fått navngitt (etter 16 års innsats), som en honør til gruveslusken (rallaren) i Sulitjelma
(vi passerer Sluskhatten senere på turen)

Vi takker for en skikkelig hyggelig visitt!

Case id #176-671

Dømmes til...

...en seriøs klipp! Ps: fortsatt uteligger:)

Eva, Kjell Sture og Cato er innom og Kjell Sture viser frem de tradisjonelle aluminiums-molte-ryggsekkene,
som alle i Sulis brukte på 50- og 60-tallet!
Familien Blind er samiske og kom innom med hjemmegarvet reinskinn etter å ha slått av en prat på butikken:-)



Skinnet var perfekt til reimene, som må til for at ikke skaren skal ta livet av borrelåsene..disse poteskoa tåler en god støyt nå!

Et okseøre er yummy! Takk til GoodDog Shop & Barkery i Oslo, for å sende en skikkelig variert godtepose i posten!

onsdag 24. januar 2018

Junkerdal nasjonalpark

Føret videre østover fra Lønsstua til Graddis var et helvete: stormen hadde feid vekk nesten alt av snø og fryst resten av morroa til et frådende hav..og når det ble opp mot 25° traversering over noen kilometer, ville både pulker og bikke helst ned fra fjellsida..

Men all elendigheta blei fort glemt når vi dagen etter dreide nordover, opp den smale Skaitidalen i solskinn og vindstille. I hjertet av Junkerdal nasjonalpark tok vi en natt på selveste Argaladhytta, en av landets aller fineste tømmerkoier! Isen på det store Balvatnet var heldigvis trygg, noe som sparte oss for en mil eller så. Dette kom godt med når vi endte med å gå denne etappen i mørket og snøføyka gjorde at sikten ble ekstremt dårlig.. Ved Coarvihytta (Tjorvihytta) møtte vi på preppa skiløyper og kjørte utfor ned til Sulitjelma:)

Vi har krysset E6 for tredje gang på ekspedisjonen og tar oss over Lønselva i retning av Junkerdalen

Utsikten nordover mot Junkerdal nasjonalpark virker lovende

Oppe ved Vestre Viskisvatnet traff vi på noen hyggelige samer...

...som holdt på med innsamling av rein

Enkelte områder er rett og slett fri for snø som følge av all vinden så langt i vinter

Den majestetiske Solvågtinden rager høyt over Saltdalen

Men forholdene blir straks bedre når vi setter kursen nordover opp den vakre Skaitidalen




Fremme på Argaladhytta som ble bygget av noen lokale jegere i 1912

Dette er en skikkelig hytte!

Hei sveis!

Det blir ikke mest av hårklipp og varme dusjer på uteliggerne..

Hmmm...what are the odds for that?

Jan Arne tar ansvar for pannekakeflippinga..mmmmmmh..

Når vi skal videre herjer nordavinden rundt øra

Ny kommune, nye muligheter..

torsdag 18. januar 2018

Orkan over Saltfjellet

Både vær og føre var fortsatt med oss når vi trasket videre fra polarsirkelen og inn mot hjertet av Saltfjellet. Men "fra himmel til helvete" et nok et passende uttrykk: dagen etter blåste det nemlig opp til full storm med orkan i kastene! Heldigvis hadde vi da kommet frem til Krukkistua (520 moh), hvor vi hadde planlagt å ri av stormen. Her koste vi oss gløgg mens været herjet rått på utsiden..

Krukkistua ble oppført i 1881 i forbindelse med Telegraflinja som den gang var ført over Saltfjellet. Hytta er veldig godt vedlikeholdt og på utsiden ser den nærmest ut som en moderne hytte med bordkledning. Men på innsiden er hytta helt original og de tjukke lafteveggene gir en super atmosfære. På veggene kan en lese inskripsjoner fra de siste 100 år og en kan nesten føle på alle fjellvandrerne som har sovet i de nostalgiske køyesengene.

Telegraflinja har en spennende historie. I 1860-årene ble linja strukket over Saltfjellet. På denne tiden gikk telegraflinja allerede gjennom Nord-Norge, så strekningen over Saltfjellet bandt dermed Nord- og Sør-Norge sammen. Det ble bygget i alt fem telegrafstuer langs ruta, som ble benyttet av oppsynsmenn og arbeidere i forbindelse med utbedring av skader og vedlikehold på linja. Men stuene åpnet Saltfjellet for nye brukere og har blitt benyttet av fotturister, fiskere og rallarer opp gjennom årene. Telegrafruta er en historisk vandrerute og hyttene eies i dag av de lokale turistforeningene.

Videre over fjellet til Lønsstua blåste det fremdeles full storm. Men det er kult å føle været på kroppen og vi satte is-rekord i skjegget begge to! Vel fremme på Lønsstua tok vi oss en velfortjent  lønningspils..

Stille før stormen og føret er helt perfekt

Vi passerer Søre Kjerkesteinen på vår rute gjennom Bjøllådalen


På Krukkistua...

...er det sjel!

Obelix trives best i hytta...

...for utenfor går det nesten ikke an å stå på beina. Fra tid til annen kommer det skarelag flyvende gjennom lufta som sendeplater, og det gjør vondt når de treffer..

Vi målte orkan i kastene og det var sammenhengende storm i fire døgn på vår tur over Saltfjellet

Etter et mislykket forsøk på å gå over fjellet til Lønsstua, tok vi like gjerne en overnatting på Saltfjellstua.
Og i skapet sto det en..Yes! :)

På vei over fjellet til Lønsstua

Full storm og tjue minus er en uvanlig kombo..hurrububb!

Og det er flere som er slitne etter dagens økt..

søndag 14. januar 2018

Polarsirkelen

I nydelig vær forlot vi Bolnastua og satte kursen inn i Saltfjellet. Etter en grei oppstigning flatet terrenget ut og sammen med fantastiske snøforhold gikk det raskt å gå inn til Raudfjelldalskoia (760 moh). Koia er plassert rett ved polarsirkelen og vi kunne dermed logge en ny milepæl:
- Polarsirkelen er passert!

Men jordaksens vinkel varierer med et intervall på ca 41.000 år, noe som gjør at polarsirkelen også vandrer. I 2018 befinner den seg faktisk 1,1 kilometer nord for terrengmerket.

På Bolnastua møtte vi en superhyggelig gjeng som hadde skredkurs denne helgen. Stig Arve var en av disse. Han har en utrolig inspirerende hjemmeside, for de som vil bryne seg på toppturer i Helgeland. Sjekk den ut her!

Skiforholdene kan ikke bli særlig bedre enn dette

Nok en dag med magisk lys!

Bikkja er i sitt rette element her oppe




Raudfjelldalskoia ligger på...

...polarsirkelen!