onsdag 29. mars 2017

I villreinens trekkrute

I villreinens land er terrenget stadig varierende og fantastisk. Fra store vidder med lite kupering, til å plutselig vokse opp i store fjell og stup som tilsynelatende ikke kan forseres. Det er alltid moro og utfordrende når terrenget endrer seg slik, noe som krever nøye studering av kart for å finne en rute som kan benyttes når hver av oss har med oss 50-70 kg utstyr (Obelix drar på 20 kg). Vi passerer også for første gang 1200 høydemeter.

Full fart forover mens vi følger en invalid reinsdyrflokk på rullestol

Landskapet blir plutselig mer kupert

Obelix lurer på hvordan vi skal komme oss i gjennom dette

Da er vi midt inne i det og prøver å finne en rute

Obelix har gitt helt opp...


Å være lenge på tur gjør noe med forstanden...

Vi tråkker videre gjennom terrenget





På 1200 meter møtte vi tåka, som gav oss en fantastisk solnedgang



Hvis en ikke stenger lufteventilene i teltet
når det blåser, ser det slik ut om morran

Another day at the office :-)

Fantastisk godt å lufte bokseren når vi skal overnatte på hytte





tirsdag 28. mars 2017

Bunkring på DNT's selvbetjente hytter

Selv om vi har med oss nok proviant til en hver tid, så er det alltid godt å variere litt på kostholdet. DNT sine hytter er et fantastisk tilbud for overnatting, men også for små pauser med lunsj og dessert. Vi tar alltid en titt innom alle hytter vi kommer forbi, både for å sjekke byggestil og matlager, men også i håp om at noen har satt igjen en slump vin eller øl som har tynget ryggsekken for mye til en stakkars turgåer.



Obelix lurer på hvor det blei
av rypa som nettopp letta

Veien videre nordover

En lykkelig Grønski i sitt rette element

Det er litt enklere å holde
riktig kurs når Jan Arne leder an

Vil snøen holde helt til mai?

Lunsj i solveggen på en av DNT's hytter


Og dessert...



Alle er glade og fornøyde med det fine været

Jan Arne har vært og filmet solnedgangen

Fantastisk solnedgang med flystripene
til melkeruta Stavanger/Oslo

Mye overvann på enkelte vann pga høye temperaturer

mandag 27. mars 2017

Vi passerer 1000 meter i full storm

Samtidig som vi krysset den vinterstengte Suleskardveien, passerte vi for første gang på turen 1000 høydemeter. Været var helt fantastisk, men i det vi nådde toppen, blåste det plutselig opp til full storm ut av intet. Dette synes vi var bra morsomt og fant frem både kamera og vindmåler for å dokumentere det hele. Vinden i fjellet er et merkelig dyr og så snart vi hadde beveget oss bort fra toppen, var det nesten helt vindstille. Tipset vårt er å bruke gaffateip på paraplyene i drinkene når en er på fjellet, en vet aldri når det kommer et vindpust...

Utsikten tilbake mot sør er formidabel

Ikke mye en kan se av den vinterstengte veien

Vi er usikker på om vi har lov til å gå med ski her...

Da har vi offisielt passert 1000 meter for første gang på turen

Anders måler vinden til 22 m/s

Litt vind stopper ikke oss

Vi nærmer oss Rosskreppfjorden

Solen smiler til oss

Viktig å finne litt beskyttelse når en skal på do i kraftig vind og minusgrader 

Kaldt og fint vær fører til noen fantastiske solnedganger




Tilfeldig møte

På vei mot Rosskreppfjorden tråkka vi innom Øyuvsbu for å se litt på kart og leite etter reservedeler til Anders sin sekk. Her møtte vi tilfeldigvis Jarle Eide og hunden Shaman, en Alaskan Malamute på fem år. Det viste seg at de gikk Norge på langs i 2015. Hva er oddsen for at den femte personen vi faktisk møter i utmarka har gjort det samme? Skravla gikk før vi etterhvert satte kursen videre nordover.

Obelix er snurt når han ikke får all oppmerksomheten...

Møte med Europas sørligste villreinstamme

Norge er i dag det eneste landet i Europa som har rester av den opprinnelige ville fjellreinstammen og Sirdalsheiane er faktisk hjem for Europas sørligste villreinstamme. Vi har sett mange spor, men så langt ikke sett noe til dem. Områdene til villreinen har over mange år blitt redusert og trekkrutene har blitt færre, hovedsakelig på grunn av kraftutbygging og menneskelig ferdsel. Dette har ført til at en prøver å stresse dyrene minst mulig, ved å begrense eller forby ferdsel i enkelte områder. Skulle man møte på reinen, oppfordres det derfor til å holde seg på god avstand. Reinen er veldig sky og oppmerksom på både lukt og bevegelser og kan lett bli skremt vekk fra viktige beiteområder. Dette kan i verste fall bidra til at kalvene ikke får i seg nok føde og blir mer utsatt i det røffe klimaet. Vi hadde ikke de store forhåpningene om å se noe til disse flotte dyrene, men i dag våknet vi opp til at Obelix gryntet og snøftet utenfor teltet og vi var heldige og fikk se en reinsdyrflokk 300-400 m unna. Takk for den, Obelix ;-)

En skikkelig villmarksopplevelse

søndag 26. mars 2017

Busstur i ingenmannsland

Vi har kommet oss langt av sted og begynner nå å gå inn i territoriet til Europas sørligste villreinstamme. Etter en lang periode med grått og dårlig vær, slo godværet til for fult. Vi fikk 5 dager på rad med strålende vær og raskt føre, og gradestokken bikket hele 30 grader i solsteiken. Etter vår første overnatting på hytte, fikk vi også tips om en liten severdighet i en fjellside i ingenmannsland. Rundt 24 km fra nærmeste vei er det plassert en gammel VW buss oppe i en fjellside. Etter det vi ble fortalt ble den opprinnelig fraktet hit for å fungere som jaktbu. Men vær og vind har over mange tiår gjort at bare selve skallet står igjen og bussen er nå på vei ned fjellsida. Likevel, et merkelig og morsomt syn.


Alle koser seg i fantastisk vær

Det skifter raskt i fjellet, fra sol til tåke i løpet av en halvtime

Været og føret får godkjent

Obelix slapper av når han kan

Obelix ser ikke helt greia med de nye brillene i starten

Dette er ikke ofte en ser på en gudsforlatt fjellside

Gutta krutt

Jan Arne har ikke det beste synet og kjørte seg rett inn i doningen

Flere som er solblinde...

Jeg er større enn deg Anders...

Vi følger sporene til en invalid reinsdyrflokk, alle i rullestol...

Været er bare helt nydelig

Med godt føre og spor å følge, går fremdriften som en lek

lørdag 25. mars 2017

Værfast ved Kvinesdals høyeste fjell

Etter å kommet frem til Kvinesdals høyeste fjell, Bergehei (996moh), og satt camp i nærheten,  ble vi neste dag sittende værfast med konstant vind mellom 10 og 20 m/s og sikt på 20 meter. Vi klaget ikke og koste oss med god mat, e-bøker og lydbøker i teltet.





Testing av istykkelse, den var over 1 meter




Obelix synes bakken er for bratt...

Glade turkompiser


Værfast og en kan enda se pulkene

Noen timer senere kan en ikke se utstyret lenger

Teltet klarte seg uten problem gjennom natten