Øvre Dividal nasjonalpark

Videre innover Altevatn fulgte vi scooterløypas svar på E6 i et par mil, før vi satte kursen nordover og inn i Dividalen nasjonalpark. Når vi omsider krysset selve Dividalen, vasset vi i råtten snø opp til hofta. Nasjonalparken utgjør et praktfullt fjellområde, og huser noen skikkelig fine hytter og flere gode fiskevann.

Vel ute av parken satte vi kursen videre mot Gappohytta over Isdalsfjella, nok et utrolig pent fjellparti i grensetraktene. Herfra går sommerstien straka veien mot hytta, men da via Sverige. Når vi har klart å holde oss på norsk side helt opp hit, sprekker vi ikke her. Etter en allerede lang dag la vi derfor inn ytterligere én mil omvei og tok oss rundt grensefjellet Čorrováhgáisi.

For 3,5 måned siden hadde vi 3,5 timer med dagslys. Nå har vi derimot 3,5 timers nattemørke. Det er helt vilt hvor raskt det snur. Midt på dagen står sola nå høyt og varmer godt på 1000 meters høyde.

Påsketuristene er på vei hjem over Altevatn

Den splitter nye hytta på Vouma er strøken. For én gangs skyld velger vi den nye hytta fremfor gamlestova, enhver hytte må jo brukes i flere tiår før den får sjel

Røya er rød og fin i kjøttet her oppe

Kanelsnurrer bakt i kjele gjør jobben...

...og resultatet blir minst like bra som i stekovnen hjemme

Njunis (1717 moh) sett fra Voumajávri, mens det pilkes etter røye

Fremme ved selveste Dividalen

Havgahytta ligger øverst i Dividalen og er ei åpen og koselig gammel tømmerkoie

Musefella på veggen er på størrelse med en stor bok og kunne tatt livet av en voksen mann!

Dærtahytta...

...hvor vi neste morgen feirer dag 400 på tur med fyrstekake! Holymoly!

Natta senker seg ved Stor Rostahytta, en av flere åpne Statskoghytter i nord, et kjempebra og gratis tilbud til alle som ferdes i fjellet

Moskángáisi har mange likhetstrekk med fjellene på Svalbard

Klare til avmasj fra Måskohytta, nok en åpen Statskoghytte

På vei opp Isdalen er det skikkelig kladdeføre med nysnø og plussgrader (se feldene)

Selv pulkene kladder som bare rakker'n og blir dermed grisetunge å trekke

En av mange navnløse fjelltopper i Isdalsfjella

Vel fremme på Gappohytta:-)

Små gleder hentes ut av pulken: Yummy!

Påskestemte Bardøværinger

På vei inn Sørdalen mot Altevatn traska vi forbi Lunde, hvor vi hadde fått høre at verdens hyggeligste folk skulle bo. Vi slo derfor på tråden til Kjersti og Leif, men de var dessverre ikke hjemme. Men sånt spiller tydeligvis ingen rolle i Nord-Norge: vi ble forklart hvor nøkkelen lå og ble tilbudt å låne tak over hode og en dusj! Maken til gjestfrihet av folk man ikke engang har møtt! Troms innfrir til de grader.

Neste morgen trasket vi videre mot Altevatn og ble bedt inn på kaffe og kake hos Helga på Årnes. Da vi trengte et sveiseapparat for å reparere pulkdraget til Anders, ringte hun bygda rundt, og noen kilometer senere fikk vi ordnet det hele på Strømslid. Tipp topp tommel opp!

På langfredag ankom vi Altevatn, hvor det var full rulle med hundrevis av hyttefolk og tett med snøscootertrafikk. Vi tok inn på Altevasshytta og kom raskt i kontakt med Jørn i Bardu Røde Kors, som utrolig nok ga oss en 4 kilos spekeskinke:-) På selve påskeaften fikk vi hjelp av Rema til å handle ut et par poser ferskmat nede på Setermoen, før noen andre hjelpsomme folk fraktet varene opp på fjellet. Hyggelige folk på rekke og rad, sånt blir det påskestemning av. Heldiggriser på tur!

Vi har nå doblet luftlinja fra Lindesnes til Nordkapp! 1700x2=3400 km, jaddah..

Småveiene fra Setermoen mot Altevatn er effektive å følge...

...snart har vi unngått det mest skredutsatte terrenget

Utsikt til Rubbsnytten fra Lunde

Fra Altevasshytta har vi utsikt over Altevatnet hvor isfiskekonkurransen Altevasspilken er i full gang på påskeaften

Skuter er mye brukt her oppe...

Snøballkrig!

Snøballfabrikken

Altevasshytta

En som passer på at góvarene deles brodelig

Fare på fære

Videre over til Altevatn ville det bare vært å “gønna over fjellet” fra Salangsdalen...men med skredfare 4 i både Troms og Finnmark, gjorde vi en annen vri. Det raser over alt i regionen. Plussdgradene tynger nysnøen, som ligger tjukk på en blankpolert betong av is og snø. Det snør for fjerde dagen på rad og det blir ihvertfall ikke bedre enn det her. Flere har allerede blitt tatt av skred i Troms til nå i år og tragisk nok har ett menneskeliv også gått tapt.

Omveien la vi derfor via Setermoen, langs selveste europavei nummer E&6: Ute i skauen ligger det en méter med kort sagt: møkkasnø! Ski og staver bare raser igjennom og det kjennes som tilnærmet umulig å ta seg frem med alt stæsjet på slep.. Redningen ble å kjøre E6 sin brøytekant i omtrent 20 kilometer, med Jan Arne som brøytebil foran og Anders & bikkja som vogntog bak. Kladding og faenskap i den møkkete grøftekanten.. Men når kompisen snur for å hente pulken til bikkja opp bakken, ja da er det bare digg å være på tur likevel (bættre mæ læll!)..

Tidligere på morningen, på tur ut mot E6 fra Bones, kom det plutselig en hyggelig mann løpende ut i veien med et stykke hjemmetørka elgkjøtt! Dæven, sånt skjer ikke i byen..

Et par dager seinere ankom vi Setermoen. Og gjett hvem som rakk “pizzaen på hjørnet” fem minutter før stengetid da? MAT!

Et eksempel på hvor lav skredfaren har vært mens vi har tatt oss fra Sulitjelma og hele veien nordover til Narvik

Men nå har nesten hele Nord-Norge blitt utrygt

Noen kilometer langs E6 får vi tåle, skredfaren er høyst reell!

Spjåing: bindinga ryker!

Mens vi har vært i Narvik i fire døgn, har snøen lavet ned over fjellene. Men góværet ser ut til å forfølge oss og det var ikke en sky i sikte når vi igjen spente på oss skiene utenfor Bjørnfjell stasjon.

Skredfaren har derimot økt betraktelig og det varsles om faregrad 4 for hele regionen (høyeste nivå er 5). Allerede etter noen hundre meter opplevde vi at ganske så store partier med snø kollapset under beina våre, og vi er vel vitende om hvor harde og glatte snølagene lenger ned faktisk er. Faren for å fjernutløse skred i nærheten av bratte partier antar vi å være stor nå. Det gjelder å ha respekt for skredfaren, her er det fjellet som bestemmer...

Samtidig som vi rundet Istind, løsnet en av bindingene på skia til Jan Arne. Bindingen ble delt i to og skruene røska ut av skia. Krise! Med nok gaffatape gikk det likevel greit å ta seg videre gjennom Rauddalen, men vi trengte så absolutt en proff-fix og ingen quick-fix her.

Dagen etter møtte vi tilfeldigvis Åshild og Tore med både unger og bikkjer på fjellet, et lykketreff! Og gjestfriheten nådde nye høyder når vi ble invitert med hjem til denne herlige familien i Elvenes. Vi fikk låne bil og reiste til Setermoen dagen etter, hvor det ordnet seg med nye bindinger og montering on the go. (Litt flaks skal man ha, havariet kunne like gjerne skjedd for noen uker siden, milevis fra folk..)

Anders benyttet like gjerne sjansen til å reparere skistøvlene, som begynner å ramle fra hverandre etter tre måneders bruk (Jan Arne har byttet ut sine). Odd Arne på Fagsøm i Setermoen lappet dem sammen og sendte med reserveglidelåser, alt sammen helt gratis!

Vi takker så mye for et par kjempehyggelige dager hos Åshild og Tore, smakfulle middager og topp stemning. Det sies at jo lenger nordpå man kommer, mer gjestfrie er folk? Vi kan herved bekrefte denne myten.

Fylkesgrensa til Troms er passert og vi er endelig ferdige med landets lengste fylke, Nordlaaaang! Hele fire måneder har vi brukt gjennom Nordland, men etappeskifte og overgang høst/vinter er mye av grunnen til dette. Og FOR en sjukt bra opplevelse, Nordland har jaggø oss levert!

Ikke store greiene, men få kilometer fra Bjørnfjell stasjon finner vi første skred

Enorme insektsutbrudd av målere (sommerfugllarver) tar livet av store områder bjørkeskog i nord. På vei mot Bjørnfjell noen dager før, fantes det ingen levende bjørketrær igjen..

Kveldssola lager strekkoder. Pris: helt gratis!

Vel oppe og vi er på fjellet igjen!

Campen ved Holmvatnet

Luksus å komme seg vekk i fra byen og nyte det enkle liv igjen

Sporene våre ned mot Holmvatnet fra dagen før. Endelig har det kommet litt kjøresnø og det er mye enklere å få med alt utstyret ned enn tidligere.

Jan Arne i siget

Grisetur med været, igjen;-)

Skispor vs ferske jervespor

Nygårsfjellet vindpark plukker opp energi. Nord-Norge gjennomgår en storstilt utbygging av vindkraft. Ikke alle er helt enige i om dette er rette veien å gå. Bak til venstre i bilde kan masta ved Narvik skisenter sees..

Vinden frakter mye fokksnø...

...noe som gjør det tungt å tråkke spor

Jan Arne med Beassetcohkka (1420 moh) i bakkant

Vanskelig å gå lei av utsikt som dette!

Nedstigningen mot Bukkedalen viser seg å være bratt i toppen. Heldigvis finner vi et parti uten skavler, men den høye skredfaren plager oss noe likevel.

Videre inn Rauddalen er neste hindring. Innerst er dalen smal med bratte skredutsatte renner på begge sider; et parti som vi tok oss gjennom sent på kvelden når temperaturen hadde falt betraktelig (to ferske skred hadde gått her i løpet av de siste par døgnene, med nedslag helt ned i dalbunnen).

Bindinga har blitt røsket av skien...

...og skruene biter ikke for fem flate øre

Mens skiene er til reparasjon i Setermoen tar vi med Obelix innom veterinæren for å sjekke vekta. Han virker fornøyd med å holde matchvekta si, noe som tyder på at vi fôrer riktig.

Hjemme hos Åshild og Tore er det virkelig idyllisk. For et lykketreff at vi møtte nettopp dem på fjellet! Tusen takk for oss:-)