tirsdag 27. februar 2018

Norges råeste utsikt?

For å komme oss forbi neste barriere måtte vi traversere rundt fjellet Gåddetjåhkkå. Som bonus fikk vi en hinsides utsikt til nesten hele Lofoten og Vesterålen, for ikke å snakke om hundrevis av andre topper i det nordlige Nordland! NÅ snakker vi, Fjellriket Norge!

Vi innser at vi har hatt styrt-flax de siste ukene og befinner oss nå i hjertet av landets mest bortgjemte perle, og det i februar og med kremvær i ukevis! Og vi har hele verden for oss sjæl.

Jordplatene som utgjør Lofoten og Vesterålen ligger som et smykke i Norskehavet

Fremst har vi Grunnfjorden, før Hellmofjorden og Vestfjorden. Norskehavet i bakgrunnen. Rått!

Vesterålen er ikke akkurat flatt det heller

Mot sør ser vi de spisse fjellene i Nord-Salten

Jan Arne peker ut en plan...

...vi må nemlig ta oss rundt og over alt det her

Obelix benytter sjansen og tar en velfortjent cowboystrek

Og etter 200 m ned og 200 m opp igjen, har vi "bare" den siste nedstigninga igjen før det er kvelden, nye 200 m i 35-45° helning..pes..
Når fjellsidene er såpass bratte må vi jobbe sammen for å komme oss ned..

...for her er det bratt og i partier enda brattere


Rundt Runndajávrre er det forblåst og lite snø

søndag 25. februar 2018

Hellmobotn, Norge på sitt smaleste!

17 dager etter avreise fra Sulitjelma ankom vi Hellmobotn, hvor Norge er på sitt smaleste, ihvertfall sør for Finnmark. Fra Hellmofjorden til svenskegrensa er det bare 6,3 km, i hovedsak bestående av en gedigen kløft, Hellmojuvet. På norsk side finnes det ingen alternativ for å komme seg forbi, annet enn å ta seg over «Kanonen» på sørsida av kløfta. Og navnet er passende nok.

Neste morgen våknet vi til nok en dag med KANONvær! Men med 50 kg i sekkene og storm i fra flere retninger ble det krevende nok å klatre over kanten av kløfta; vi sleit hardt med å holde balansen på all isen. På toppen av Kanonen satte vi camp (hvor det sikkert alltid blåser som rakker’n). Pulkene slepte vi over dagen etter..
- Det blir bare fetere og fetere fjell jo lenger nord vi kommer!

Vi ankommer Hellmobotn ute på kvelden. Deler av Hellmojuvet kan skimtes midt i bildet. Her er det forblåst og knapt nok noe snø..


Vi får utsikt utover Hellmofjorden neste morgen
(lenger ute i fjorden finner vi den eneste fergeforbindelsen på E6 gjennom Norge)

Vi skal ta oss over ryggen midt i bildet og følge sommerstien forbi Kanonen

Is og stein

Vi finner noen snøflekker her og der, som gjør at vi kan trekke de nesten tomme pulkene mesteparten av veien over

Vi tar en tur ut på Kanonen...

...men i sterk vind blir det uaktuelt å gå helt ut på den smale tuppen


Anders tar seg over den siste kneika

Vel fremme på toppen, vi er på fjellet igjen

Månen kommer opp...

...og sola går ned

Hele verden er frosset til is

Fjellene i Nord-Salten i siluetter mot kveldshimmelen
Nordlyset er på plass, som vanlig..



Camp # 203 ved Gåddetjåhkkå, utsikten er mildt sagt sjuuuuk!

Det er ikke mye å utsette på Helsport sitt Patagonia-telt, men det har vært klønete å gripe tak i stangkanal-strammerne med vottene på, så vi har satt på noen grep på disse. Takk til Ann Kristin som har knytt monkeyfist-knuter til dette formålet og sendt oss i posten! Det er de små detaljene som gjør livet litt enklere på tur:)

torsdag 22. februar 2018

Betong og kulde

Dagene går i å løse utfordringer. Vi har tatt oss over det ene etter det andre passet; rigget om, klipset på og av pulker, sekker og stropper, stegjern, ski og bikkje..alle varianter er prøvd. Vi samarbeider om alt og frakter de over 200 kiloene med ræl opp - og ned - og forbi hvert hinder. Vi må ofte gå både opp- og nedstigninger opp til to og tre ganger. Bikkja og den ekstra pulken er “en byrde” i dette terrenget, men når du heter Obelix og er verdens råeste hund er du unnskyldt for sånt. Fjellene er krevende å forsere, men vi begynner å få teken på leken..

Som forventet er føret hardt, og med det menes steinhardt, som betong! Vinden har herjet i fjellene i ukesvis og den lille fokksnøen som er, fungerer som en gigantisk sandblåser over fjellene. Overflaten er formet til det uendlige kunstverk, strittende imot sør-øst. Føremessig er det enklest å gå rett opp - eller rett ned, å traversere med de tunge pulkene er nesten umulig. Men vi har kjørt på med stegjern og staver og er “i rute”!

Vi er griseheldige med været, noe vi trengte sårt hvis vi skulle gå for planen om å holde oss i Norge. Men med skikkelig klarvær i februar kommer også kulda med på kjøpet. Vi har stort sett mellom -15 og -20 °C på dagtid, og med all vinden blir det kjølig på kjakane..om nettene kan temperaturen droppe til -30 °C. Til tider må absolutt all hud beskyttes og enkelte netter sover vi med maskene på. Da er det kult å campe PÅ regulerte vann; ligge med øret “rett på” isen og høre spenningene gi etter med et kraftig smell, for så å spjæææære borteter isen, og kanskje også passere rett under teltet..sånt skjer ikke i byen..

Nordlyset danser på himmelen nesten hver kveld, men det er rett og slett for kaldt til å gidde å ta bilder.

Det er en stor fordel at vi nå er superrutinerte på alt det praktiske, det gjør teltlivet egentlig ganske så comfortabelt.. Om kveldene er det opp med campen og ned i påsan, inn med suppa og på med hjertepilla til Obelix. Deretter en yatzy og kanskje en pipe på senga, før det vanker en middag på hele gjengen og kroppen trenger litt etterlengtet hvile. Om morningene opererer vi de dypfryste skistøvlene på med tang, før vi pakker sammen de blaute soveposene og rister noen kilo med is ut av teltduken; kondensen fra de siste 10 timene..
- Nordover!

Ny dag med stegjern...

En av de få dagene hvor det faktisk har kommet litt snø i løpet av natta 

Frokosten blir inntatt

Vår favorittkombo før middagen! Mums..
(Hvorfor er det ikke flere ferdigmatprodusenter som tør å krydre maten? Hæh?)

Støvlene vil nesten ikke av, og ihvertfall ikke på neste morgen - det er kaldt om dagene...

Terrenget sliter på utstyret og vi må fikse ting underveis. Det ene stegjernet har brukket og vi får mekka til en krampe i teltet.

Vi går ofte på regulerte vann og nå er de fleste tappet ganske langt ned, Várreviejekjávrre er intet unntak

Skiføret er fløyelsmykt over Gårttjejávrre (Forsvatnet)


Tjåhkkul ligger fremfor oss, men etter litt rekognosering dropper vi planene om å forsere fjellet og finner isteden en rute lenger vest



Neste dag setter vi kursen over mot Reinoksvatnet


Ikke bare vi som har litt is i barten

Hierggevárre (Reinoksfjellet)

Også Hierggejávrre (Reinoksvatnet) er kraftig tappet

Obelix finner restene etter det som har vært en festmiddag for det lokale dyrelivet. Mye jervespor er det også i området.

Jan Arne på vei opp mot fjellpasset Hierggenjoasske (Steingropa)

Dalføret Ruonasvágge gir oss endelig noen sammenhengende kilometer uten klatring. Vi nærmer oss Norges smaleste flaskehals..

søndag 18. februar 2018

Helveteskløfta og møte med jerv

Kløfta nord for Austervasstinden er navnløs på kartet, men døpes herved til «Helveteskløfta». Her ble vi møtt av noen hundre meter med kampesteiner og is, i bunnen av en smal og dyp V-formet kløft, som etterhvert leder brått opp på fjellet. Det er tydelige spor etter trollkamper i fjella.. Samtidig gikk sola ned, men før campen var satt på toppen hadde vi båret opp nesten alt utstyret i sekkene. Pulkene tok vi på ryggen morgenen etter.

Så fikk vi endelig se jerv! Dette dyret er menneskesky som få: Til tross for alle jervesporene vi har sett, for ikke å snakke om alle kvadratkilometrene vi scanner hver dag (etter jerv!), har den holdt seg unna, frem til nå. Med kikkerten kunne vi se at den romsterte rundt i terrenget på andre sida av Alepvatnet. Så fikk den øye på oss og satte seg til å speida mot oss en stund, før den bykstet oppetter fjellsida som bare jerven kan..innimellom korte kikkepauser på hva vi dreiv med.. Nysgjerrigheten lenge leve, jerven er et sabla kult dyr!

Inngangsporten til «Helveteskløfta», Austervasstinden (722 moh) til høyre

Utsikt vestover fra Austervatnet...

...og nordover mot Tjårok, hvor vi nettopp kom fra

«Helveteskløfta» sparer oss riktignok for et par hundre høydemeter, kampesteinene ligger strødd


Hva skulle vi gjort uten stegjern?

Pulkene bæres på ryggen opp det siste partiet

Vi har nettopp hatt øyekontakt med en jerv på 800 m hold og forstår kjapt hvorfor den henger i området. Det kan se ut til at jerven har gravd ned restene av et reinsdyr den mest sannsynlig felte for noen uker sida..det er avføring og kjøttrester “all over the place”..

Solnedgang sett fra Kivasskollen

Skydekket er lumsk...

...men tar etterhvert fyr i det sola kommer til syne