Dagene går i å løse utfordringer. Vi har tatt oss over det ene etter det andre passet; rigget om, klipset på og av pulker, sekker og stropper, stegjern, ski og bikkje..alle varianter er prøvd. Vi samarbeider om alt og frakter de over 200 kiloene med ræl opp - og ned - og forbi hvert hinder. Vi må ofte gå både opp- og nedstigninger opp til to og tre ganger. Bikkja og den ekstra pulken er “en byrde” i dette terrenget, men når du heter Obelix og er verdens råeste hund er du unnskyldt for sånt. Fjellene er krevende å forsere, men vi begynner å få teken på leken..
Som forventet er føret hardt, og med det menes steinhardt, som betong! Vinden har herjet i fjellene i ukesvis og den lille fokksnøen som er, fungerer som en gigantisk sandblåser over fjellene. Overflaten er formet til det uendlige kunstverk, strittende imot sør-øst. Føremessig er det enklest å gå rett opp - eller rett ned, å traversere med de tunge pulkene er nesten umulig. Men vi har kjørt på med stegjern og staver og er “i rute”!
Vi er griseheldige med været, noe vi trengte sårt hvis vi skulle gå for planen om å holde oss i Norge. Men med skikkelig klarvær i februar kommer også kulda med på kjøpet. Vi har stort sett mellom -15 og -20 °C på dagtid, og med all vinden blir det kjølig på kjakane..om nettene kan temperaturen droppe til -30 °C. Til tider må absolutt all hud beskyttes og enkelte netter sover vi med maskene på. Da er det kult å campe PÅ regulerte vann; ligge med øret “rett på” isen og høre spenningene gi etter med et kraftig smell, for så å spjæææære borteter isen, og kanskje også passere rett under teltet..sånt skjer ikke i byen..
Nordlyset danser på himmelen nesten hver kveld, men det er rett og slett for kaldt til å gidde å ta bilder.
Det er en stor fordel at vi nå er superrutinerte på alt det praktiske, det gjør teltlivet egentlig ganske så comfortabelt.. Om kveldene er det opp med campen og ned i påsan, inn med suppa og på med hjertepilla til Obelix. Deretter en yatzy og kanskje en pipe på senga, før det vanker en middag på hele gjengen og kroppen trenger litt etterlengtet hvile. Om morningene opererer vi de dypfryste skistøvlene på med tang, før vi pakker sammen de blaute soveposene og rister noen kilo med is ut av teltduken; kondensen fra de siste 10 timene..
- Nordover!
|
Ny dag med stegjern... |
|
En av de få dagene hvor det faktisk har kommet litt snø i løpet av natta |
|
Frokosten blir inntatt |
|
Vår favorittkombo før middagen! Mums..
(Hvorfor er det ikke flere ferdigmatprodusenter som tør å krydre maten? Hæh?) |
|
Støvlene vil nesten ikke av, og ihvertfall ikke på neste morgen - det er kaldt om dagene... |
|
Terrenget sliter på utstyret og vi må fikse ting underveis. Det ene stegjernet har brukket og vi får mekka til en krampe i teltet. |
|
Vi går ofte på regulerte vann og nå er de fleste tappet ganske langt ned, Várreviejekjávrre er intet unntak |
|
Skiføret er fløyelsmykt over Gårttjejávrre (Forsvatnet) |
|
Tjåhkkul ligger fremfor oss, men etter litt rekognosering dropper vi planene om å forsere fjellet og finner isteden en rute lenger vest |
|
Neste dag setter vi kursen over mot Reinoksvatnet |
|
Ikke bare vi som har litt is i barten |
|
Hierggevárre (Reinoksfjellet) |
|
Også Hierggejávrre (Reinoksvatnet) er kraftig tappet |
|
Obelix finner restene etter det som har vært en festmiddag for det lokale dyrelivet. Mye jervespor er det også i området. |
|
Jan Arne på vei opp mot fjellpasset Hierggenjoasske (Steingropa) |
|
Dalføret Ruonasvágge gir oss endelig noen sammenhengende kilometer uten klatring. Vi nærmer oss Norges smaleste flaskehals.. |