søndag 20. mai 2018

Et fascinerende landskap

Persfjord og de omkringliggende områdene har noe av det mest fascinerende landskapet vi har vært innom. Skarpe og skråstilte fjellformasjoner strekker seg i ett langs kystlinjen, kun adskilt av noen idylliske strender inn i mellom.

Her kan en tydelig se landhevingen som har pågått helt siden siste istid. Gamle strandlinjer ligger på rekke og rad, helt fra dagens havnivå til langt oppover fjellsidene. Enkelte "strender" ligger hele 80 til 100 meter over havet og gir et godt bilde på hvor mye landmassene har hevet seg de siste 10.000 årene. Faktisk foregår prosessen enda, men med bare med 1 til 2 mm i året.

Videre mot Vardø fulgte vi kystveien og ble bedt inn på den idylliske hytta til Terje og Else Jakobsen på kaffe og kaker. De lesset oss ned med både grill og grillmat, så vi kan feire litt ekstra når vi når landets østligste punkt, Kibergneset. Terje tok oss dessuten med ut til Hamningberg et par dager senere, også kjent som «Verdens ende» og vi fikk servert mye historie og fakta fra området. Vi takker for et kjempehyggelig møte, stor gjestfrihet og all annen hjelp!

En av sandbuktene langs Persfjorden, med fjellet Hestman i bakgrunnen

Dagens strand var havets bunn under siste istid

Vi ser over mot Kroknes

Noen fjellformasjoner, «Verdens ende» ligger i bakgrunnen

Flere av hyttene i området ligger godt kamuflert i landskapet

Terje og Else har en kreativ velkomstkomité ved hytta si

Et nedlagt gårdsbruk ved Bardvikvatnet

En flokk med silender, vår vanligste fiskeand, kommer inn for landing

Hamningberg er et fraflyttet fiskevær, men et populært turistmål på sommerstid

Har nok sett sine bedre dager det her..

Hamningberg er også kjent som «Verdens ende»

Også her ute ligger det ruiner etter tyske stillinger fra 2. verdenskrig

Kirkegården i Hamningberg, med Syltefjorden i bakgrunnen

Havørna sitter parat langs hele kysten og utgjør en enorm bestand

Landskapet er goldt her ute

Bukta ved Seglkollen er en av de mange plassene hvor sporene etter landhevingen er godt synlige

Dette flyfotoet er en tidsmaskin og viser hvordan landmassene har steget de siste 10.000 årene

lørdag 19. mai 2018

Varangerhalvøya i sørpe

Været har holdt seg stabilt og varmt, men dette har ikke bare vært positivt for vår del. Snøen har smeltet unna og vi har sett på at bekker og elver har blitt til overalt. I hvert eneste søkke har snøen vært helt gjennomtrukket av smeltevann, som en klissvåt svamp. Ofte mer enn en stavlengde ned, helt på bristepunktet til å gi etter og renne av sted..

Men det har heldigvis vært 1 til 2 minusgrader om nettene, noe som har gitt oss akkurat nok hold i topplaget. Når klokka har bikket 8-9 på kvisten, varmet sola allerede såpass at det skapte problemer..

Ruten over Varangerhalvøya har tatt oss over Skipskjølen, via Komagelva og Langryggen til Persfjord. Et utrolig pent landskap med sprekker og vidde i alle retninger, helt ut til havet. Komagdalen måtte vi forsere til fots, men når vi igjen fikk snø under beina kunne vi faktisk gå på ski nesten helt ut til kysten. Den siste natta og påfølgende dag holdt vi på i 18 timer for å komme oss helt frem, men det var vel verdt strevet for å unngå å stå fast i snøsmelting og vårflom. Dagen etter fikk vi melding av Frode om at snøen hadde kollapset helt og at det nå var umulig å kjøre scooter. Vi nådde kysten i grevens tid!

De fleste holder seg vel unna fjellet på denne tida, men for en opplevelse at vi har fått med oss det her..

Det er 18. mai og vi har holdt det gående hele natta. Sola viser seg med en «22° halo».

Varmen gjør det vanskeligere å komme seg frem og ofte må vi gå lange omveier..

Men så lenge vi kan holde oss på toppunktene går det greit

I det vi går inn i Varangerhalvøya nasjonalpark er scootersporene fra dagen før oversvømte..

Etter nattas 12 timers gange setter vi camp ved Kjøltindan

Og 17. mai er ikke helt over ennå...

Anders nyter utsikten før det blir noen timer på øyet

Når kvelden nærmer seg, pakker vi sammen og stikker videre...

...men det tar ikke lange tida før vi er inne i Komagdalen, nok en snøfattig hinder som må forseres (turens siste!)


Siden vi har slanket ned på utstyret, får vi nå med oss alt i én vending, selv om vi må av med skiene

Komagelva er til vår store overraskelse enkel å vade over, det virker som om den værste snøsmeltingen allerede er ferdig


Oppe på det aller-aller siste fjellpartiet mot Persfjorden og Vardø!

Sørover ser vi over Varangerfjorden til Sør-Varanger 

Vel fremme i Persfjord etter 18 timer på farta. Vi er heldige med valg av snøflekker og kommer oss langt med skia på beina..

"Natt" #444 og vi krasjer ved Persfjorden...rimelig slitne i kroppene

fredag 18. mai 2018

17. mai i midnattsol!

Videre oppover Luftjokdalen trasket vi på bar mark et godt stykke, i vårt søkende etter snø. Etterhvert møtte vi våte myrområder og råtten snø, før vi til slutt var kommet så høyt at snøforholdene ble greie, men langt fra perfekte. Kursen ble satt mot en hytte vi har vært så heldige å få låne av reineieren Frode Utsi. Dette kunne ikke passet oss bedre, siden vi dagen etter skulle feire 17. mai nummer TO på tur!!

Selve 17. mai ble feiret på hytta, i påvente av bedre skiføre mot natten. Vi ble sittende i solveggen å nyte den grasiøse utsikten over vidda. Litt senere på dagen dukket hytteeieren Frode og kona Tove opp på scootere, i følge med noen venner. Til vår store overraskelse hadde de med seg ved, reinsdyrsbiffer og øl til oss! Det ble en skikkelig hyggestund i solveggen! Vi har nok fått de tipsene vi trenger for å nå frem til Vardø nå, for ikke å snakke om ferske scooterspor det første stykket. Vi takker så mye for alt og tror med dette at nordlendinger faktisk vinner vårt landsomfattende gjestfrihet-barometer!

Den påfølgende natta tok vi gledelig i mot midnattssola, som vi har gått å ventet på de siste ukene. Ståpels med midnattssol på 17. mai!!

Videre opp Luftjokdalen er det relativt snøfattig.. 

Skiføret som dette gir ikke akkurat god gli, men feste er det ingen ting å si på!

Etter et par timer er det endelig litt hvitere rundt oss og vi tar en pust (&pes) i bakken

Vi har passert Riggásvárri og finner omsider sammenhengende snø. Fjellet har fått sitt navn etter en gammel same som ikke kunne telle, som hvert år isteden "målte reinflokken sin" nettopp her..

Vi må vade over flere elver, som her ved Rássejohka. Når Anders kaster skiene sine over, havner den ene skia midt i elva og blir tatt av strømmen i en fei!

Jan Arne blir ukas helt; løper langs med elva og kaster seg uti, blir kliss våt på beina, men redder skia i siste sekund! Med én ski i manko skulle vi nok slitt med å forsere Varangerhalvøya i den råtne snøen..

De fleste elver og bekker har nå åpnet seg, nesten til topps på vidda

Ved Čuolbmávži lurer vi en stund på hvor vi skal krysse...

...det ligger minst én meter med slush i bunnen av det sprekkete landskapet, med akkurat nok hold til at det ikke brister og blir til en elv...

...men vi kommer oss gjennom og får øye på hytta på Čuolbmavárri etter tolv timers innsats

Góværet vil ingen ende ta!
På selveste 17. mai får vi besøk av Frode & Tove Utsi med venner, som har kjørt oss i møte på scooter


17. mai-gutten får i seg en hel okse-pikk på fem minutter..nom-nom-nom..

Besøket drar videre...

...noe som gir oss supre (og fastere) spor å følge litt senere på kvelden

Når klokka bikker ni legger vi i vei fra hytta

Må jo pønte sæ på selveste nasjonaldagen

Ved midnatt nekter sola å gå ned, midnattssola er på plass på selveste 17. mai!

Selv Wilson er happy nå

80 kilometer med reingjerde er ikke småtterier

Kan ikke tenke oss et bedre sted å feire nasjonaldagen på enn akkurat her :-)

Klokka har nettopp bikka midnatt: Vi har overlevd en hel vinter i nord, til og med overgangen til 24/7 sol!

Den éne minusgraden vi får servert denne natta, klarer akkurat å holde oss oppe på skaren..flax